På morgenandakten i morges, leste vi dagens bibelord som står i 1. Samuelsbok 3, 1-10:

Gutten Samuel gjorde nå tjeneste for Herren, og Eli hadde tilsyn med ham. I de dager kom det sjelden ord fra Herren, og av syner var det få. Så var det en gang Eli lå inne på rommet sitt. Øynene hans hadde begynt å svekkes, så han ikke kunne se godt. Guds lampe var ennå ikke sloknet, og Samuel lå i Herrens tempel, der Guds paktkiste stod. Da ropte Herren på Samuel. Han svarte: «Ja, her er jeg,» og løp inn til Eli og sa: «Her er jeg; du ropte på meg.» Men Eli sa: «Nei, jeg ropte ikke på deg. Gå og legg deg igjen!» Så gikk han og la seg. Da ropte Herren en gang til: «Samuel!» Og Samuel stod opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg,» sa han; «du ropte på meg.» Men Eli svarte: «Nei, jeg ropte ikke, gutten min. Gå tilbake og legg deg!» Samuel kjente ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke blitt åpenbart for ham. Så ropte Herren for tredje gang på Samuel. Han stod opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg,» sa han; «du ropte på meg.» Da skjønte Eli at det var Herren som ropte på gutten. Derfor sa han til Samuel: «Gå og legg deg! Og hvis han roper på deg igjen, skal du svare: Tal, Herre, din tjener hører!» Så gikk Samuel og la seg på plassen sin.
Da kom Herren og stilte seg foran ham. Han ropte som før: «Samuel, Samuel!» Og Samuel svarte: «Tal, din tjener hører!»

Jeg leste i avisen Vårt Land i dag, og syntes det prest i Metodistkirken Hilde Marie Øgreid skrev, var bra skrevet. Av den grunn tror jeg at jeg skal gjengi den her.

Da Samuel var ung «kom det sjelden ord fra Herren, og av syner var det få». Hva nå det kan bety? Kanskje var det en åndelig tørketid?

Kanskje var ikke folk så opptatt av Gud og sånn, og dermed hørte de ikke stemmen hans så ofte? Kanskje var det mange endringer i tiden, samfunnet var ikke det samme som før, og de religiøse institusjonene møtte motgang eller liten interesse.

Så fint da at det fantes en Eli, en som visste, en som kunne, en som hadde erfaring. Da Samuel plutselig en kveld hørte Guds stemme skjønte Eli hvem det var. Samuel kunne jo ikke vite hvem som snakket til ham hvis han ikke hadde lært at Gud ønsker kontakt med mennesker. Samuel hadde ikke lyttet til hva Gud ville hvis ikke Eli hadde lært ham å gjøre nettopp det.

Men Eli visste sånne ting. Han hadde vært borti Gud før, så han visste hvordan man kunne kjenne igjen stemmen hans. Og han visste hvordan man kunne svare.

Eli drev med trosopplæring. Han hadde lært Samuel å tro. Samuel visste hvem Gud var, og han kjente ganske sikkert en haug med historier og bud som hadde med Gud og mennesker å gjøre. Men Samuel trengte mer enn kunnskap, han trengte å lære å tro, og han trengte å få hjelp til å forstå sine egne erfaringer.

Så fint at det fantes en Eli, en som kunne gi veiledning og støtte når Samuel skulle finne sin egen tro og stake ut sin egen retning for livet. Og så fint at det fremdeles finnes mange, mange Eli’er som lærer barn og unge å tro, og lærer dem hva et liv med Jesus betyr.