Det er blitt kveld og du sniker deg ut av huset. Du må passe på at ingen oppdager at du går ut, eller at noen i gata ser deg. Hjertet banker intenst, og du holder pusten i frykt for at noen skal høre skrittene dine. Frykten er svært reell; i forrige uke ble to du kjenner arrestert, og i fjor ble en annen du vet om drept av samme grunn. Hvert andre sekund ser du deg over skuldra; er det noen som følger etter deg? Du går omveier for å komme dit du skal; småveier og stikkveier for å riste av deg potensielle spanere. Det er en ny rute hver gang. Når du endelig kommer fram til huset, banker du på. Stille, så naboene ikke hører, og bankingen er ofte i kode slik at de på den andre siden vet at det er deg. Døren åpnes forsiktig, og du smyger deg inn åpningen før døren blir lukket kjapt igjen. «Var det noen som så deg?» spør personen som møter deg, «Jeg tror ikke det,» svarer du og puster ut. Dere setter dere ned ved et bord, hilser på de andre som er der og åpner biblene for å lese Guds Ord.

En slik tenkt situasjon er ikke bare fiksjon. For tusenvis på tusenvis av mennesker rundt omkring i verden i dag lever i en slik virkelighet. Det å tro på Jesus, lese i bibelen og samles er nesten en umulighet. De risikerer fengsel, deportasjon, utestenging fra familie, utdanning og jobbmuligheter, konsentrasjons-/arbeidsleirer, æresdrap og dødsstraff. Til og med er det farlig å fortelle sine egne barn om hva man tror på, siden barna blir oppfordret på skolen til å utlevere sine foreldre. Tenk så heldige vi er i Norge som kan tro på det vi ønsker, uten å leve i konstant frykt for represalier og forfølgelse. Hva kan vi gjøre? Vi må legge press på myndighetene våre, som igjen kan legge press på de aktuelle statene der slikt er et problem. Se denne filmen fra Open Doors USA (Åpne Dører eksisterer også i Norge), over de ti verste landene i 2010.