Noen ganger opplever man at Gud snakker til deg selv om det er på de rareste plasser og sammenhenger. Jeg opplevde dette senest i norsktimen nå på mandag da læreren snakket om tekstforståelse.

Læreren fortalte om at det tidligere har vært vanlig å anse at en tekst kun kunne bli forstått slik den var skrevet, eller slik som læreren sa. Denne forståelsen av teksten er da sannheten. I senere tid har lærere, sosiologer og pedagoger kommet til den konklusjon at i en klasse på 30 elever har én og samme tekst blitt til tretti tekster. Elevene har forstått teksten individuelt basert på egen erfaring, bakgrunn og evne til å reflektere.

Men samtidig må en tekst ha en viss sannhet.

Sett at to elever samtaler om den samme teksten de har ulik oppfatning om. Ola mener teksten handler om én ting, og Kari mener noe annet. Dersom Ola da skulle bare si: «Ok, da er vi vel bare uenige da,» hadde dette ikke vært oppbyggende for noen av dem. Alle tekster og oppfatninger må kunne diskuteres, noe som kan føre til en større innsikt av både sin egen og andres forståelse av den gitte teksten.

Kreativ omskriving/tolkning av 1. Mosebok.

Slik er det med troen også! Vi mennesker tror ulikt, selv om det er innefor samme religion har vi ulike oppfatninger. Derfor må vi kunne snakke sammen, utvide vår forståelse, få nye idéer – eller oppdage at noen tankerekker vi hadde var gale. Uansett kan vi finne en sannhet som setter standarden og som er fundamentet for forståelsen av troen. Vi kan være enige om det viktigste, og derfor kan vi også godta uenighetene om de mindre tingene. Katolikker, lutheranere, pinsevenner og baptister er uenige om mye, men er enige om det viktigste: Jesus Kristus er Guds Sønn, døde og sto opp igjen for våre synder.