Som kristne er vi én kropp – ett fellesskap. Jesus oppfordrer oss også til å være ett: i Johannes 17, 11b står det ”Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.” Så hvordan kan vi være ett? Betyr det at vi som er lutheranere og de som er pinsevenner må være enige om absolutt alt? Det er vi jo ikke i dag; betyr det at vi ikke er ett?
Dette er store spørsmål som jeg ikke skal gå veldig inn på, men jeg skal si noe kort om det. Vi må ikke være enige om absolutt alt, men vi må være enig om hvem Jesus er: Guds Sønn, Gud og menneske, død og oppstått, og frelser. Dette forener oss som kristne: denne grunnleggende byggesteinen i troen. Men teologiske diskusjoner som gjelder for eksempel barne- eller voksendåp og nattverd handler ikke om hvem Gud er eller hva frelse er. Det er diskusjoner som handler om hvordan forstå det Jesus lærte oss, og siden det er vanskelig å stille kontrollspørsmål til Ham som vi får direkte svar på er vi nødt til å diskutere og ta et valg på hvordan vi vil tolke Bibelen på disse punktene.
Litt tilbake til fellesskapet. Paulus skriver i brevet til Kolosserne 3, 14-17:
”Og over alt dette, kle dere i kjærlighet, som er det bånd som binder sammen og fullender. La Kristi fred råde i hjertene, for til det ble dere kalt da dere ble ett legeme. Og vær takknemlige! La Kristi ord få rikelig plass hos dere, så dere med visdom kan lære og rettlede hverandre, med salmer, hymner og åndelige sanger; syng for Gud av et takknemlig hjerte. Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham.”
Vi som fellesskap blir oppfordret til å kle oss i kjærlighet – hvorfor? Fordi det er bånd som binder og fullender. Kjærlighet er altså utrolig viktig for et godt fellesskap. Vi ble kalt til å få Kristi fred, og vi ble kalt til å bli ett legeme. Paulus oppfordrer oss også til å la Kristi ord få rikelig plass, slik at vi kan gi gode råd, oppmuntring og rettledning til våre medmennesker. Fellesskapet i form av lovsang er også viktig. Jeg har ei venninne som fortalte at da hun ble kristen fikk hun høre av sine ikke-kristne venner at hun hadde begynt å synge så mye! Kanskje er det slik at vi som er kristne synger mer enn andre – hver gang vi samles er det svært ofte en sang eller to i alle fall.
Men hva da når vi føler oss utenfor fellesskapet? Kanskje føler du at kirka har lukket døren til deg, eller at kristne venner ikke vil ha noe med deg å gjøre. For eksempel er det historier om alkoholikere som i sin desperasjon har søkt hjelp i en kirke og blitt avvist. Kirken ville ikke ta imot den ynkelige i frykt for sitt eget rykte. Kaller du det en kirke? Å kle seg i kjærlighet? Sist Impuls opplevde mange av mine venner å bli sviktet av det kristne fellesskapet. Vi hadde nettopp mistet en god kamerat bare noen dager før, og mange hadde mye vondt inni seg. De lengtet etter en bekreftelse, en omsorg, fra scenen. Når flere titalls ungdommer står i en sal og gråter av smerte og savn, og ingen sier noe – da skapes det en avstand. Jeg skal ikke si at Impuls er noe dårlig (absolutt ikke), men på dette punktet mener jeg at de handlet feil. Menneskene i sorg ble ikke møtt av ledelsen med Kristi hjerte. Kanskje ble dette forsøkt, men det nådde ikke ut. Noe stoppet opp. Det er denne barrieren vi må komme over som kristne: vi må trenge gjennom til våre medmennesker uten å bryte over deres personlige grenser. Det er en enorm utfordring, men det å møte mennesker der de er, er vår oppgave som kristne. Slik som Jesus så Sakkeus som var kort av vekst og hadde gjemt seg blant morbærgrenene, skal vi se våre medmennesker der de har gjemt seg.
1. Tessaloniker 4, 9-10:
”Om søskenkjærligheten trenger vi ikke skrive til dere. For dere har selv lært av Gud å elske hverandre, og dere viser denne kjærligheten mot alle våre søsken i hele Makedonia. Like fullt oppfordrer vi dere, søsken, til å gjøre enda større fremskritt.”
I dette brevet roser Paulus makeløst av menigheten i Tessalonika og peker på deres kjærlighet for hverandre. Samtidig sier han at de kan gjøre enda større fremskritt. Det synes jeg er fascinerende: vi kan aldri bli helt utlært i å utøve kjærlighet mot andre!
Apg 2, 42-47: ”De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.”
Fellesskapet mellom de troende, står det som overskrift i min oversettelse (NB-88) til dette stykket. Ordene trofasthet og sammen går igjen – det er ord som beskriver holdningen de hadde til fellesskapet. De holdt fast på det som ble lært dem, det var ærefrykt (en slags respekt, glede og underkastelse på samme tid), og det som fulgte var under og tegn. De første kristne holdt sammen, de delte alt etter behov – de tok seg av hverandre. Det at de brøt brødet og spiste måltid sammen har en ganske kulturell betydning også: på den tiden aksepterte du et menneske fullt og helt dersom du spiste sammen med det. Derfor ble det så stort rabalder da Jesus tok inn hos tolleren Sakkeus: han som alle unngikk på grunn av det han gjorde/levde av. Blant de første kristne var det oppriktig og hjertelig glede, det var sang og lovprisning. Det at de var godt likt av alle (hele folket), sier noe om integriteten til den første menigheten. Det er mange positive ord som beskriver de kristne, og det er noe vi i dag kan ta til etterlevelse. Bryr vi oss om vår neste? Enten personen er kristen eller ikke. Denne teksten sier noe om hvor viktig det kristne fellesskapet er.
Det er tre ting man ikke kan gjøre alene:
1. Gifte seg
2. Få barn
3. Være kristen
Fellesskap krever innsats, og dersom vi ikke bryr oss er det veldig lett å falle av. Jeg kjenner alt for mange som har startet som brennende kristne, og som etterhvert har falt ut av det kristne fellesskapet. I dag er de ikke kristne. Det ble mindre viktig for dem, eller de “åpnet øynene”. Vi er skapt til fellesskap. Da Gud skapte Adam, så han etterhvert at det ikke var godt for mennesket å være alene. Derfor skapte Gud også Eva – slik at mennesket skulle leve sammen. Ved å bruke tid sammen med andre, hjelper vi både hverandre og oss selv. Vi trenger hverandre, og vi trenger å bli sett som den vi er.
Noen sier at den største gaven er å gi, men for å gi må man vite HVA man skal gi. For å vite dette, må man kjenne den man skal gi noe til. Man må bruke tid, krefter og energi på å bli kjent og på å pleie et forhold. Det er kjærlighet etter Kristi hjerte!
